Slik kjører du in situ-simulering med en telefon og et nettbrett, uten dukkebudsjett

In situ-trening er simulering der klasserommet allerede er

In situ-simulering betyr rett og slett å kjøre et scenario på selve stedet der behandlingen faktisk foregår, eller noe som ligner, i stedet for å booke et dedikert simuleringslab. Et siderom på avdelingen, et tomt konsultasjonsrom, en gang med et forheng trukket for. Begrepet høres akademisk ut, men ideen er enkel: du kan trene gjenkjenning av klinisk forverring uten å booke tid i et lab med dukke, kontrollrom og en tekniker ved konsollen. En telefon, et nettbrett og litt planlegging dekker det meste et slikt scenario trenger for å fungere.

Hva du faktisk trenger

Det som trengs, er en telefon og et nettbrett. Telefonen er styreenheten og blir hos instruktøren. Nettbrettet er monitoren ved sengen, satt opp ved hodeenden eller festet til et dryppstativ slik at det er godt synlig fra elevens plass. Har dere ikke et nettbrett for hånden, kan en ekstra telefon brukes som monitor, den er bare vanskeligere å lese på avstand.

• Et rom med en dør som kan lukkes, eller i det minste et forheng, slik at scenarioet ikke kjøres midt i en gang med gjennomgangstrafikk.
• En seng, en båre, eller i nødsfall en stol med en pute som sengeerstatning.
• En sekssifret kode, generert på skjermen og tastet inn på kontrollen, som kobler de to enhetene sammen over internett i stedet for et delt wifi-nettverk, slik at det ikke spiller noen rolle om elevens telefon sitter på sykehusets gjeste-wifi og instruktørens på mobildata.
• Femten til tjue minutter uten avbrudd, debrief inkludert. Debriefen er ikke valgfri: går tiden ut og den blir hoppet over, forsvinner mesteparten av verdien i øvelsen.

Velg et scenario som lærer bort nøyaktig én ting

Den vanligste feilen i et in situ-scenario er å prøve å dekke for mye på én gang. Et blodtrykk som faller, en puls som stiger, en SpO2 som driver og en kapnografikurve som gjør noe rart, alt samtidig, gir eleven fire ting å følge med på og ikke noe klart signal om hvilken som faktisk teller. Velg én forverring med ett læringsmål. Er målet å gjenkjenne en nodal rytme, kan du starte i sinusrytme, la pulsen synke gradvis med glidebryteren slik at studenten ser hjertet gå stadig saktere, og så bytte til nodal erstatningsrytme. EKG-simulatoren tegner den som en egen rytme, uten P-takk før QRS og med en liten invertert P-takk rett etter, slik at den ser ut som en nodal erstatningsrytme og ikke som en nedbremset sinusrytme med nytt navn.

Gjennomfør økten, steg for steg

1. Brief eleven om pasientens situasjon, aldri om diagnosen. Gi dem journalen, henvisningsårsaken, de siste vitalverdiene, og ingenting om hva som snart skal skje.
2. Start skjermen på en troverdig baseline før eleven kommer inn. En monitor som starter midt i en krise føles iscenesatt.
3. Vent med endringen til et naturlig punkt i elevens vurdering, ikke i det sekundet de tråkker inn døren.
4. La endringen utspille seg i et realistisk tempo, og ikke si noe. Under scenarioet er instruktørens oppgave å betjene kontrollen, ikke å fortelle hva som skjer.
5. Stopp rent i det øyeblikket læringsmålet har landet, enten det er en riktig diagnose, en intervensjon satt i gang i tide, eller et tegn som ble oversett, og gå rett videre til debrief mens øyeblikket fortsatt er ferskt.

Feilene som stille og rolig ødelegger et in situ-scenario

• Å kjøre det på et sted med gjennomgangstrafikk, slik at halve gruppen ender opp distrahert av noen som går forbi bak forhenget.
• Å gjøre hintet så åpenbart at eleven kjenner igjen mønsteret fra oppsettet i stedet for fysiologien. En monitor som er mistenkelig stille helt frem til det ene øyeblikket alt endrer seg, lærer bort «følg med på endringer», ikke å lese kurven.
• Å kutte ned debriefen fordi rommet trengs til noe annet om fem minutter. Et scenario uten debrief ligner mer på teater enn på trening.

Hva dette oppsettet ikke kan gjøre

En telefon, et nettbrett og et ledig rom erstatter ikke tilbakemelding på hjertekompresjon, en dukkes luftvei eller de mekaniske delene i en fødselssimulator. Denne typen oppsett løser nøyaktig én ting: å gjenkjenne og reagere på endringer i vitalverdier, den delen av opplæringen en skjerm faktisk kan lære bort godt. Til psykomotoriske ferdigheter trengs fortsatt fysisk utstyr. Men til gjenkjenningsdelen av pensum, den som som regel får minst treningstid fordi simuleringslabben uansett er fullbooket, rekker en telefon, et nettbrett og et ledig kvarter overraskende langt.