Slik bygger du et sykepleierlab med lite budsjett

Start med hva laben faktisk må kunne, ikke hva som selges

Utstyrskataloger er laget for å selge utstyr, ikke for å drive et program. Før noen budsjettsamtale, skriv ned hvilke ferdigheter studieplanen faktisk vurderer dette semesteret: legge en veneflon, auskultere lungene på fire punkter, kjenne igjen en pasient i forverring, gi en ren SBAR-overlevering. Hver krone bør kunne kobles til en av disse ferdighetene. En funksjon som ikke kan kobles til noe på listen, er et nice-to-have, uansett hvor bra den ser ut i en salgsdemo.

Det nødvendige nivået: kjøp dette først

En håndfull ting dekker det meste et nytt program trenger, og ingen av dem krever et sekssifret budsjett.

• En seng eller båre studentene kan arbeide rundt fra alle sider, ikke et skrivebord skjøvet mot en vegg. Vurdering krever at man kan nærme seg pasienten fra mer enn én vinkel.
• En øvingstorso for de fysiske ferdighetene som vurderes oftest: venøs tilgang, auskultasjonspunkter, grunnleggende luftveisplassering. En torso koster en brøkdel av en full dukke og dekker psykomotoriske ferdigheter en skjerm aldri vil dekke.
• En måte å vise vitale tegn som en instruktør kan endre midt i scenarioet uten en tekniker ved en konsoll. Dette er den billigste posten på hele listen, og den nye programmer oftest hopper over, fordi en telefon satt opp på et stativ ikke ser ut som "simuleringsutstyr" i en katalog. Den bør likevel oppføre seg som en ekte monitor: en blodtrykksmansjett som tar seg tid i stedet for å gi et resultat momentant, en SpO2-kurve som driver i stedet for å hoppe til et nytt tall.
• Grunnleggende dokumentasjon: en journal, en medisinkurve, og en måte å øve på SBAR-overlevering, på papir eller nettbrett.
• Moulage-materialer: falskt blod, et enkelt sårkit, og de bærbare simulatorene som passer til det studieplanen faktisk dekker det semesteret.

Nice-to-have-nivået: la det vente

Disse tingene fortjener sin plass etter hvert. Sjelden først.

• En høyteknologisk dukke med programmerbar fysiologi, pupillrespons og innebygde vitale tegn. Det er utstyret som er på hvert eneste åpen-dag-bilde, og det som eter opp den største delen av et førsteårsbudsjett hvis det kjøpes før det grunnleggende ovenfor er dekket.
• Et dedikert kontrollrom med enveisglass. Nyttig når et program allerede kjører flere scenarioer i uken. Ikke nyttig for et første kull på ti studenter.
• Multikameraopptak for strukturert debrief i etterkant. Verdifullt når debrief-teknikken allerede sitter godt. En unødvendig utgift hvis debriefen i seg selv fortsatt trenger arbeid.
• Flere stasjoner samtidig. En fungerende stasjon studentene roterer gjennom slår tre halvt utstyrte.

Hvor en gratis monitorsimulator passer inn

Skjermen for vitale tegn i det nødvendige nivået trenger ikke være dyr, eller en gang en egen budsjettpost. Pasientsimulatoren kjører på to telefoner eller nettbrett over internett: den ene viser sengemonitoren, den andre er instruktørens kontroll, og et program kan kjøre det på enheter studenter og lærere allerede eier. Den dekker nøyaktig gjenkjenningshalvdelen av treningen fra listen: en rytme studenten må lese av et simulert EKG i stedet for en etikett, et blodtrykk som endrer seg gradvis i stedet for å hoppe, en SpO2 som kan drive av seg selv i et scenario med dårlig perfusjon. For et program som kjører sine første scenarioer i et lånt rom med to telefoner og ingen dukke i det hele tatt, går en praktisk gjennomgang av nøyaktig det oppsettet mer i detalj om parkobling og scenariodesign enn det er plass til her.

Hvor den ikke passer inn

Vær ærlig om gapet før noen peker på det i et fakultetsmøte. Et telefon- og nettbrettoppsett gir ingen tilbakemelding på hjertekompresjon, har ingen luftvei å administrere og ingen mekaniske deler: det lærer ikke bort kompresjonsdybde, intubasjon, eller noe som er avhengig av en dukkes fysiske konstruksjon. Det er bygget for én oppgave, å gjenkjenne og reagere på en endring i pasientens tilstand, og det gjør den oppgaven godt nettopp fordi det er det eneste det gjør. De psykomotoriske ferdighetene trenger fortsatt øvingstorsoen fra det nødvendige nivået, og etter hvert den høyteknologiske dukken fra listen over.

En faset plan hvis budsjettet kommer i bolker

1. Fase én, det første semesteret: seng, øvingstorso, en gratis eller billig skjerm for vitale tegn, grunnleggende dokumentasjon, moulage. Det er nok til å kjøre et ekte scenario fra start til slutt.
2. Fase to, når det grunnleggende har vist seg å fungere: en dukke med middels eller høy teknisk nøyaktighet, lagt til i samme rom i stedet for et nytt.
3. Fase tre, når programmet kjører flere scenarioer i uken: et dedikert kontrollrom, videoopptak, og en andre stasjon.

Å bruke penger i denne rekkefølgen betyr at et program med en liten bevilgning det første året likevel kjører et fullstendig scenario fra dag én, i stedet for et halvt utstyrt rom med en imponerende dukke stående til utstilling.

Feilen som eter opp budsjettet før det er brukt

Den vanligste feilen er ikke å bruke for mye. Det er å bruke førsteårsbudsjettet på det enkeltstående mest imponerende utstyret, den høyteknologiske dukken alle fotograferer på åpen dag, før dokumentasjonsskjemaene, moulage-materialene og skjermen for vitale tegn som faktisk får et scenario til å fungere, er på plass. Et program med en dyr dukke og ingenting annet å bygge et scenario rundt, ender opp med å kjøre færre og tynnere økter enn et program med en øvingstorso, en skriveplate og to telefoner som viser vitale tegn. Kjøp dukken. Bare kjøp den som nummer to.