Slik kjører du en OSCE-stasjon med fjernovervåking, uten spesialutstyr

Hva "fjernovervåking" betyr for en monitorstasjon

En OSCE, en objektiv strukturert klinisk eksamen, flytter kandidatene gjennom en bane av korte, standardiserte stasjoner, hver vurdert etter samme sjekkliste. Mange baner skiller allerede rollene på en stasjon: en standardisert pasient spiller scenen, en annen sensor poengsetter fra et hjørne av rommet. Å gi selve monitoren til noen som ikke er fysisk til stede, er bare en liten utvidelse av den samme tanken. Stasjonen har fortsatt en skjerm ved sengen, kandidaten må fortsatt legge merke til og reagere på det den viser, men den som bestemmer når tallene endrer seg, behøver ikke stå bak forhenget. Fordi skjerm og kontroll parkobles over internett og ikke over et delt wifi-nettverk, kan kontrollen stå på et stille kontor nede i gangen, hjemme, eller på et helt annet lærested hvis eksamen går over flere steder.

Hva stasjonen faktisk trenger

• Et nettbrett eller en telefon satt opp som sengemonitor, på samme sted som en vanlig OSCE-monitor ville stått.
• En stabil internettforbindelse på selve stasjonen. Det er det ene punktet på listen som ikke er valgfritt.
• En sekssifret kode, generert på stasjonens skjerm og gitt til sensoren før eksamensblokken starter, ikke lest opp mellom to kandidater.
• En egen videolink hvis sensoren også må se hva kandidaten gjør med hendene. Parkoblingen av monitoren alene fører ingen kamerabilder, den styrer bare skjermen.
• Vurderingsskjemaet eller appen banen allerede bruker. Ingenting av dette endrer hvordan stasjonen vurderes.

Sett det opp dagen før, ikke samme morgen

Parkoble enhetene på stedets faktiske nettverk i forveien, ikke bare på wifien hjemme eller på kontoret. Et gjestenettverk på et sykehus eller en høyskole blokkerer noen ganger utgående tilkoblinger som en hjemmeruter aldri ville gjort, og den eneste måten å finne det ut på er å prøve det fra rommet stasjonen faktisk skal kjøres i. Mens dere er der, la sensoren øve på kontrollene som skal brukes under eksamen: utløse forverringen, nullstille pasienten til utgangspunktet mellom kandidater. En OSCE-bane går etter stram tidsplan, ofte en kandidat hvert sjuende til tiende minutt, og en sensor som leter etter nullstillingsknappen koster tid på hver eneste stasjon etter sin egen, ikke bare sin egen. Selve parkoblingsstegene er de samme som beskrevet i in situ-simulering med telefon og nettbrett, siden det under panseret er den samme parkoblingskoden.

Hva en fjernsensor kan og ikke kan vurdere

En sensor som følger den parkoblede skjermen, ser akkurat det kandidaten ser: tallene, kurven, alarmen. Hun kan avgjøre om kandidaten la merke til en forverrende trend, ba om hjelp til rett tid, eskalerte i riktig rekkefølge. Det hun ikke kan avgjøre uten et eget kamera, er hva kandidatens hender gjør: om en teknikk ble utført riktig, om smittevernutstyret ble tatt på korrekt, hvordan kandidaten talte til pasienten. Vær ærlig om hvilken halvdel av stasjonen dette oppsettet faktisk vurderer. En stasjon bygget rundt å lese monitoren og reagere på den, er godt tjent med en sensor utenfor rommet. En stasjon bygget rundt en fysisk ferdighet eller en kommunikasjonssjekkliste trenger fortsatt øyne i rommet, enten det er sensoren selv eller et kamera som trer i stedet for henne.

Den ærlige forbeholdet: nettverkets pålitelighet

En OSCE-bane har ingen slakk i tidsplanen. Faller forbindelsen ut midt i en stasjon, er den kandidatens tid tapt, og en del av tiden til alle som fortsatt venter i rotasjonen går med den. De vanlige synderne er stedets gjeste-wifi som strupes etter noen minutter, et sykehusnettverk som blokkerer bestemt utgående trafikk, eller en telefon som stille bytter fra wifi til et svakt mobilsignal midt i forsøket. Ingenting av dette viser seg før noen prøver den faktiske forbindelsen på det faktiske stedet. Test den der i forveien, og har stedet en kablet forbindelse eller et eget nettverk for eksamensutstyr, bruk det til stasjonens enhet i stedet for å stole på gjeste-wifi. Sensorens egen forbindelse betyr like mye: faller den ut hos henne, er det like forstyrrende som ved stasjonen, så gi henne også en stabil linje, ikke bare det som måtte finnes i rommet hun sitter i.

Bestem reserveplanen før eksamensdagen, ikke under den

Noen må være nær nok stasjonen til å ta over lokalt hvis fjernforbindelsen faller ut, enten en stedkoordinator eller en flytende sensor. Gi denne personen parkoblingskoden i forveien, lagret på en annen enhet, slik at hun kan ta opp scenarioet igjen uten at kandidaten må forklare på nytt hva som nettopp skjedde. Like viktig: avtal i forveien hva som skjer med en kandidats poengsum eller tid hvis stasjonen må starte på nytt midt i forløpet. Eksamensutvalg som får dette spørsmålet for første gang på selve dagen, midt i en pågående bane, pleier å svare dårlig på det og ulikt fra kandidat til kandidat.

Hvor dette passer inn i en bredere OSCE-bane

Fjernovervåking fortjener sin plass på stasjonene der ferdigheten som testes er å lese en monitor og bestemme hva man skal gjøre med det: gjenkjenne forverring, eskalere, prioritere når mer enn én ting går galt samtidig. Den har ingen rolle på en stasjon bygget rundt en standardisert pasient og en kommunikasjonssjekkliste, og den erstatter ikke en sensor som må observere en fysisk ferdighet på nært hold. Er det du som planlegger hele banen og ikke bare denne stasjonen, er det det samme budsjettspørsmålet som dekkes i å bygge et sykepleierlab med lite budsjett: hva som er nødvendig, hva som er fint å ha, og hvor et gratis verktøy som dette passer inn i et program som for resten fortsatt trenger ekte utstyr.