En arterielinje-simulator med et hakk som ikke er tegnet på

Et hakk fra fysikk, ikke en mal

Kurven er summen av en systolisk bølge som beveger seg ut fra hjertet og en reflektert diastolisk bølge som kommer tilbake fra periferien. Det dikrotiske hakket ligger nøyaktig der de to bølgene møtes, pluss et tydelig smalt negativt hakk som markerer lukningen av aortaklaffen. Ingen av delene er tegnet for hånd oppå kurven, begge oppstår fra den samme bølgematematikken som gir resten av slaget.

Diastolen forkortes slik den faktisk gjør

Når hjertefrekvensen stiger, komprimeres slagets diastoliske del med kvadratroten av syklustiden, samme sammenheng som QT-intervallet følger, i stedet for å krympe lineært. En lineær komprimering fikk det dikrotiske hakket til å forsvinne allerede ved en hjertefrekvens på rundt 100, noe som ikke stemmer med en ekte arteriekurve selv hos en takykard pasient.

Skalaen tilpasser seg pasienten, ikke et fast område

I stedet for en fast, bred mmHg-akse som får en normal 120/80 til å se nesten flat ut, autoskalerer skjermen til de gjeldende systoliske og diastoliske verdiene med litt margin, slik at en normal kurve fyller hele feltet akkurat som på en ekte monitor, mens en unormal fortsatt er lesbar. MAP beregnes fra de samme tallene og vises på egen linje under det systoliske/diastoliske paret.

Ingen puls, ingen kurve

Ved pulsløse rytmer (VF, asystoli, PEA) blankes arterielinjen korrekt i stedet for å fortsette å tegne et plausibelt trykk, siden det ikke finnes noe ekte pulstrykk bak å vise.

Hvorfor mansjetten og arteriekranen sjelden viser nøyaktig samme tall, forklarer vi i NBP eller ABP.

Hva det dikrotiske hakket i seg selv forteller, og hvorfor det kan forsvinne, går vi gjennom i det dikrotiske hakket.