Å kjøre en ACLS-megacode når monitoren aldri avslører diagnosen
En megacode-stasjon bedømmer egentlig ikke om kandidaten kan navngi en rytme. Den bedømmer om kandidaten kjører algoritmen høyt og i riktig rekkefølge, og merker at pasienten har endret seg uten at noen sier det.
Hva en megacode faktisk tester
En megacode setter én kandidat alene foran et simulert hjertestans, mens en bedømmer observerer og vanligvis en annen person styrer monitoren utenfor kandidatens synsfelt. Selve poenget er sjelden EKG-et. En kandidat som kan ramse opp navnet på enhver rytme utenat, kan likevel stryke en megacode ved å glemme en pulskontroll, hoppe over en rytmevurdering, eller bli stille akkurat i det øyeblikket bedømmeren trenger å høre en beslutning sagt høyt. Rytmen er bare utløseren; rekkefølgen, tidsbruken og det som faktisk blir sagt høyt, er det som faktisk vurderes.
Samme stasjon, to navn
I USA heter dette en ACLS-megacode og kjøres etter American Heart Associations algoritme for hjertestans. I Australia og New Zealand ligger den tilsvarende stasjonen i et ALS-kurs bygget på ANZCORs retningslinjer, og de fleste instruktører der ville aldri bruke ordet "megacode", selv om stasjonen ser nesten identisk ut: én kandidat, ett simulert stans, én bedømmer med en sjekkliste. Begge versjoner deler den første beslutningen på samme måte, sjokkbar rytme eller ikke, og begge kjører kompresjoner i to-minutters blokker med en rytme- og pulskontroll ved slutten av hver blokk. Noen detaljer om når medisiner gis skiller seg mellom de to retningslinjene, men stasjonen selv, og nesten alt som følger her, fungerer likt under begge.
Rytmesekvensen en megacode-stasjon faktisk kjører
En typisk sekvens starter med en sjokkbar rytme, ventrikkelflimmer eller pulsløs VT, så det første som testes er om kandidaten gjenkjenner den som sjokkbar og får avgitt et sjokk uten å stoppe kompresjonene for å komme dit. Etter et sjokk og en to-minutters HLR-syklus bytter mange stasjoner til en ikke-sjokkbar rytme, PEA eller asystoli, nettopp fordi det riktige svaret vendes om: ikke sjokk, fortsett å komprimere, gi neste dose adrenalin, og begynn i stedet å nevne reversible årsaker høyt. En stasjon som aldri gjør det byttet, tester bare halve algoritmen. Noen scenarier går videre og fører rytmen tilbake mot noe som ligner at sirkulasjonen har kommet tilbake, ROSC, eller gir kandidaten en bradykardi eller takykardi etter stansen, for å se om kandidaten stopper kompresjonene og går over til pleie etter ROSC i stedet for å fortsette å gjenopplive en pasient som allerede har fått puls tilbake.
Hvorfor byttet kommer akkurat der
Rytmebyttet skal ikke skje når det passer den som holder monitoren. Det kommer ved rytme- og pulskontrollen, tidspunktet begge algoritmene allerede planlegger, ved slutten av en to-minutters blokk. Den som leder scenariet, trenger sitt eget stoppeklokke for kompresjonssyklusen, uavhengig av monitoren, og bør bare bytte rytme på det kontrollpunktet, akkurat som en ekte hjertestans først avslører sin neste rytme når noen faktisk kontrollerer. Å bytte rytme midt i en syklus, eller å hoppe over to-minuttersmerket, river ned det ene stykket realisme hele stasjonen er bygget på.
Hva kandidaten må si, ikke bare gjøre
Å si ting høyt veier like mye i en megacode som selve handlingene, fordi en bedømmer bare kan vurdere det hen hører. Kandidaten bør si rytmetolkningen høyt i det øyeblikket hen ser den, sjokkbar eller ikke, be om hver intervensjon høyt i stedet for bare å utføre den i stillhet, lade, be alle trekke seg unna, avgi sjokket, gjenoppta kompresjonene, be om neste medikament, og flagge når en to-minutters blokk er i ferd med å ta slutt. En kandidat som leser rytmen riktig, tar alle de riktige beslutningene og nesten aldri sier noe høyt, går likevel glipp av selve poenget med stasjonen, som finnes for å teste om noen kan lede en gjenopplivning andre kan følge, ikke bare kjøre en inne i sitt eget hode.
Hvorfor en levende monitor slår en utskrevet remse eller en lysbilde
En utskrevet EKG-remse eller et lysbilde viser samme rytme uansett hva kandidaten gjør, noe som gjør stasjonen til en hukommelsestest i stedet for en beslutningstest. En mobilstyrt monitor lar den som leder scenariet holde en rytme stabil så lenge kandidatens handlinger rettferdiggjør det, og bare bytte den på riktig kontrollpunkt, akkurat som en ekte pasients rytme ikke endrer seg bare fordi noen blar om en side i en lærebok. Skjermen skriver aldri ut rytmens navn, så kandidaten må lese frekvens, regelmessighet og QRS-form direkte fra kurven, den samme ferdigheten som biblioteket med 22 EKG-rytmer er bygget for å trene også utenfor en megacode-stasjon.
Hvor kandidater går i fellen
Den samme fellen dukker opp igjen og igjen på megacode-stasjoner: en rytmekontroll lander på PEA, remsen ser organisert ut og frekvensen virker nesten normal, og en kandidat som har behandlet "normalt utseende frekvens" som betryggende, kaller den noe annet enn det den er. PEA er bygget for å bli oversett nettopp slik, og det er derfor noen stasjoner setter den inn med vilje i stedet for bare å kjøre den opplagte flate linjen ved asystoli. Det andre vanlige sammenbruddet skjer når en instruktør setter inn en AV-blokk eller en bredkomplisert rytme midt i sekvensen for å se om kandidaten lar seg distrahere og jager en diagnose i stedet for å holde seg til algoritmen som faktisk ligger foran dem. Å øve på AV-blokk for seg selv, utenfor trykket fra en megacode, er det som gjør den typen overraskelse midt i scenariet til noe man kan håndtere, i stedet for at alt sporer av.
Å debriefe uten å finne på en poengsum
Denne siden gir ingen universell tallpoengsum for å bestå en megacode, fordi den som faktisk gjelder, hører til det akkrediterte kurset som har utstedt sjekklisten. Det som er verdt å følge med på, uansett hvilket skjema bedømmeren har i hånden, er enklere: kalte kandidaten rytmen riktig og høyt ved hver kontroll, matchet intervensjonen den grenen av algoritmen rytmen faktisk krevde, varte en to-minutters blokk noen gang for lenge eller for kort uten at noen merket det, og gjenkjente kandidaten vendingen mot ROSC i stedet for å fortsette kompresjonene på en pasient som allerede hadde fått puls tilbake. En debrief bygget rundt disse fire punktene fungerer uansett om kurset er ACLS, ALS eller noe annet, og det er denne versjonen av megacode denne siden er satt opp for å hjelpe deg å øve på.
Ofte stilte spørsmål
Hva er forskjellen mellom en megacode og en lagøvelse i hjertestans?
En megacode lar vanligvis én kandidat kjøre gjenopplivningsalgoritmen alene mens en bedømmer gir poeng. En lagøvelse kjøres med et helt team og tildelte roller, kompresjoner, luftvei, journalføring, teamleder, i stedet for å teste én persons egen rekkefølge.
Når bør instruktøren bytte rytme under en megacode?
Ved rytme- og pulskontrollen, tidspunktet både ACLS- og ALS-algoritmen allerede planlegger ved slutten av hver to-minutters HLR-blokk, ikke når det passer den som holder monitoren.
Kan Pasientsimulatoren kjøre en full megacode-rytmesekvens?
Ja. Velg en sjokkbar rytme til å starte med, bytt til en ikke-sjokkbar ved neste rytmekontroll, og før den tilbake mot noe som ligner ROSC når scenariet krever det, alt uten at noe rytmenavn noensinne vises på skjermen.
Sist oppdatert